Styret i Troms Fiskarfylking behandlet saken i møte 7. oktober 2009, og har følgende merknader/kommentarer/uttalelse til saken:

Først en generell kommentar: Hele konseptet (EUs felles fiskeripolitikk) er fragmentert med lav grad av forpliktende avtaler. Mye baserer seg på kortsiktige løsninger som ikke virker. Hele CFP må inn på et langsiktig perspektiv der man er villige til å betale seg ut av problemet med støtte til folket - ikke til rederne/fartøy.

CFP er ikke tilstrekkelig forpliktende. Det er ikke tilstrekkelige politiske mål/målsettinger. Det må sterkere føringer til for å oppnå samsvar mellom tilgjengelige ressurser i EU-hav og flåtestørrelse/      -struktur. Spørsmålet blir med andre ord: Hvor stor er tilgjengelig ressurs? Og hvor mye trenges for at en driftsenhet skal få lønnsomhet i driften uten subsidier?

Så til de konkrete spørsmål (S) tematisk presentert i egne bokser. I den videre kommenteringen av disse, vil det bli vist til boks nr. og side.

Boks 4.1 side 2

S: Kapasitetsbegrensinger gjennom lovgivning? (Evt. Hvordan?)

For å kunne ta fatt i problemstillingen kreves det at man har en god og oppdatert oversikt over det enkelte medlemslands fiskeflåte fordelt på størrelse (tonnasje), driftsform og geografisk fordeling. Dette må danne grunnlag for en samlet vurdering av hvor det er viktig - og riktig - å redusere kapasiteten. Dernest må de enkelte land/regioner pålegges å redusere flåten sin slik at den samsvarer med størrelsen på den tilgjengelige ressursen.

S: Er løsningen et "engangs" opphuggingsfond?

Til hjelp i den nødvendige flåtereduksjonen kan et opphuggingsfond eller saneringsfond være en alternativ vei å gå. Bruk av fondets midler må forplikte både mottakende rederi og mottakerlandet til å ikke gjenetablere fangskapasitet. Det betyr at reder ikke må tildeles ny tillatelse til å skaffe nytt (erstatnings-) fartøy, og mottakerlandet må forplikte seg til ikke å gi støtte til nybygg/nyanskaffelse av fartøy i stedet for det fartøy som er tatt ut at drift.

S: Kan overførbare rettigheter brukes til å støtte en kapasitetsreduksjon for 'largescale' (industrialiserte) flåter? (Evt. Hvordan arrangere overgangen? Hvilke sikkerhets klausuler er nødvendige? Andre tiltak med samme effekt?)

I en viss grad kan det tenkes å fungere der rettigheter overføres til færre skip og skip som "gir" fra seg sine rettigheter tas ut av alt fiske på permanent basis. Alternativet er å kjøre en saneringsrunde der kapasitet blir kjøpt ut, og der resterende flåte deler på ressurstilgangen etter en nøkkel som gjenspeiler fartøyets/rederiets tidligere fangst. Da beholder man den innbyrdes rettighetsfordelingen/kvotefordelingen og man unngår å bygge opp unødig sterke enheter som kan komme til å fiske på andres bekostning ved ytterligere oppkjøp. Se for øvrig svar på forrige spørsmål.

S: Skal dette valget overlates fullstendig til medlemslandene eller er det behov for

felles standarder på EU nivå eller marine regioner?

Det er nødvendig en felles standard for å sikre den relative stabilitet i ressursrettigheter mellom landene.

Boks 4.2 side 3

S: Hvordan definere/presisere målsettingene for økonomisk, sosial og økologisk bærekraftig utvikling slik at både korttids og langtid perspektiv blir ivaretatt?

Målsettingene må være at de økososiale strukturene opprettholdes gjennom fordeling av i land brakt fangst. Det utelukker deler av markedsøkonomisk tenking og prosess for å få dette til - det må styres politisk.

S: Skal fremtidens CFP ta sikte på å skape jobber i fiskeriindustrien eller i

kystsamfunnene gjennom IMP (Integrated Marine Policy) og andre lignende?

Trolig er den eneste måten å gjøre det på å kjøpe ut overskuddskapasitet og beholde den relative fordelingen mellom land/regioner/rederi samtidig som man sikrer tradisjonelt levert fangst til et fiskerisamfunn/fiskeindustribedrift opprettholdes. Den totale fangstbare ressursen vil være den samme uansett hvor stor flåten er, og fordelingsmekanismene som brukes vil bestemme om målsettingene kan oppfylles. Hva man kaller det, er underordnet.

S: Hvordan kan indikatorer og målsettinger for implementering defineres slik at retningslinjer for beslutningsprosess og ansvar blir klare? Hvordan skal man sette tidsrammer for å oppnå målene satt?

Foran nevnte statistikk vil måtte danne basisen i "kontrollregimet". Ut fra oversikt over faktisk flåte, fordeling på størrelse, brukstype og region, gis det enkelte medlemsland tallfestet målsetting om hva som skal oppnås for å få en fangstkapasitet som harmonerer med tilgjengelig ressurs. Ev. fondsmidler til nedbygging utbetales etterskuddsvis ut fra måloppnåelse. Midlene til nedbygging av kapasitet kan gis med x antall års tilgjengelighet før de tilbakekalles.

Boks 4.3 side 3

S: Hvordan kan man klargjøre den nåværende delingen av ansvar mellom beslutningstaking og implementering for å oppmuntre et langsiktig perspektiv, samt å oppnå målsettingene mer effektivt? (Hva skal delegeres til kommisjonen, medlemsland og til fiskeriindustrien?)

Disponering av midler delegeres til kommisjonen. Det enkelte medlemsland forskotterer fondsmidler (som må være garantert utbetalt når dokumentasjon på måloppnåelse foreligger). Fiskeindustrien (tilsvarer både fiskeindustrien og den større fiskeflåten sammenlignet med norske forhold) er ansvarlig for å utarbeide konkrete tiltak for å imøtekomme reduksjonsbehovet. Fiskeindustrien vil ha egeninteresse av å delta i prosessen siden det vil bidra til økt lønnsomhet for gjenværende driftsenheter.

S: Er desentralisering av tekniske anliggender en god ide? Hva ville vært det beste alternativet for vedtagelse av tekniske beslutninger samt beslutninger vedrørende implementering? Er det mulig og delegere avgjørelser angående implementering til nasjonale eller regionale myndigheter innenfor "Community" lovgivning og prinsipper?

I en viss grad kan det være fornuftig dersom det enkelte nivås ansvar er klarlagt og presist. Så lenge det følger med et økonomisk insitament vil det fungere som en drivkraft for gjennomføringen av kapasitetsreduksjonen.

S: Hvordan kan aktørenes rådgivende rolle bli forbedret med tanke på beslutningsprosessen? Tilpassning av AFCA (advisory committe for fisheries and aquaculture) og RAC (Regional Advisory Council) til regionalisert fremgangsmåte?

Det faglige (og vitenskapelige) grunnlaget må være klarlagt og omforent. Oppgavefordelingen mellom institusjoner og nivå må være entydig. Handlingsrommet må være entydig.

Boks 4.4 side 4

S: Hvordan kan mer ansvar tildeles industrien slik at den samtidlig som den blir mer

fleksibel vil bidra til å oppnå CFPs målsettinger?

Det må etableres et "belønningssystem" som favoriserer de som gjør det "riktige" definert ut fra CFP. Industrien må selv være ansvarlig for at de tiltak som søkes gjennomført, faktisk blir det. Gjennomsiktige systemer for dokumentasjon av handling og effekt er viktige for at det skal fungere - også i forhold til ev. opposisjon.

S: Hvordan strukturere fangstsektoren slik at den på best mulig måte håndterer selvforvaltning? (skal Pos (Producer Organisations) omgjøres til organer hvor industrien påtar seg forvaltningsansvaret?) Hvordan kan Pos representasjon forsikres?

Dette er for så vidt berørt i tidligere spørsmål, men så lenge økt lønnsomhet for den enkelte deltaker som blir igjen vil være drivkrafta, kan det trolig være et selvgående system. Det er naturlig å tenkte seg at fartøy tas ut av drift (med kondemneringsstøtte) ved generasjonsskifter der det ikke er noen naturlige parter til å overta driften.

Produsentorganisasjonene kan gis litt den samme kontroll og forvaltningsoppgaver som norske fiskesalgslag har i dag. Det vil styrke deres legitimitet selv om de er å oppfatte som "private" aktører. (det er for så vidt fiskesalgslagene i Norge også - eid av fiskerne)

S: Hvilke sikkerhets- og tilsynsmekanismer vil være nødvendige?

Det kreves detaljkunnskap om funksjonen til systemet for å kunne si noe kvalifisert om dette.

S: Bør fangstindustrien påta seg mer økonomisk ansvar? (betale for rettigheter, bidra til forvaltningsomkostninger?) Bør dette kun angå industrialisert fiske?

Nødvendigvis ikke i første omgang. Dette kan eventuelt diskuteres når lønnsomheten pr. driftsenhet vil kunne bære det uten at det tar hele overskuddet. Kan en progressiv utbytteskatt være et alternativ?

For den minste flåten vil det neppe være aktuelt siden de i det alt vesentligste trolig "bruker" overskuddet (etter skatt) i lokalsamfunnene/-miljøene.

S: Hvordan finne balansegang mellom prinsippene om bedre forvaltning og proporsjonalitet og opprettholde konkurransedyktigheten til sektoren?

Driftsenhetene må ikke være større eller flere enn at de jobber mesteparten av året med å ta sin tildelte andel av ressursen. Fangstdøgn gir gjerne utilsiktede effekter og favoriserer utkast av ikke lønnsom fisk. Selektive fiskeredskaper bør tilstrebes, og utkast av fisk må bli økonomisk belastende.

All fanget fisk må tas på land, leveres og kvoteavregnes - og brukes om så til oppmaling til for til oppdrettsfisk eller elle husdyr. Trolig vil det aller meste uansett kunne gå til konsum et eller annet sted i verden. Ilandbrakt fisk vil således ha en verdi (selv om den i enkelte tilfeller kan bli lav) som vil bidra til totaløkonomien for den enkelte driftsenhet.

S: Fins det eksempler på 'good practices? Bør insentiver gis dersom 'good practices' benyttes? Dersom hvis; hvilke insentiver?

Kvoteoverholdelse, stopp i utkast av fisk, selektiv fangst som ikke tar fisk under minstemål i særlig grad. For fiskeindustrien kan det bety at de tilstreber seg på at mest mulig skal gå til menneskeføde dersom det er mulig.

Intensiver kan være økte kvoteandeler, nye rettigheter; for eksempel på nye arter som det startes fiske på, ev. økonomiske (skatteavsetninger, fondsavsetninger etc.). Listen er ikke uttømmende, men fiskerinæringen i EU har sikkert gode forslag selv til hva som kan fungere.

Boks 4.5 side 4

S: Hvordan forbedre innsamling av data på kort/mellomlang sikt slik at det sikres sammenhengende opplysninger til håndhevelsesformål?

Bl.a. kan Poene gis kontroll/rapporteringsoppgaver. Kontroll på fiskefeltet (tilstedeværelse) har vist seg effektivt.

S: Hvilke implementerings mekanismer vil sikre en høy grad av overholdelse av regler; sentralisert eller desentralisert?

Gjøre den enkelte leder og rederi ansvarlig for at regler overholdes. På sentralt hold vil det være interessant for det enkelte medlemsland/region at næringa tjener så vidt godt at det er noe å beskatte. For industrisiden vil hyppigere bokettersyn vanligvis hjelpe på.

S: Bør det være en link mellom det å etterfølge regler til stor grad og tilgang til EU støtte (økonomisk)?

Ja. Men støtten må ikke gis for å bygge opp ny kapasitet. Det kan dreie seg om alt fra støtte til utskifting av fartøy (til noe mer moderne og driftsmessig lettere) til sosiale fordeler til mannskap/rederi for eksempel i form av velferdsordninger/forsikringer etc.

S: Kan økt selvforvaltning bidra noe her? Evt. Forvaltning på grunnlag av geografiske

regioner? Hvilke mekanismer kan forsikre at regler blir fulgt?

Selvforvaltning viser seg stort sett å fungere til et visst punkt. Etter det blir det vanligvis gangske lemfeldig i forhold til lover og regler. Tett og nær oppfølging fra myndighet/ekstern kontrollenhet reduserer "mulighet skaper tyv"- doktrinen. Etterlevelse av regler må lønne seg.

Boks 5.1 side 5

S: Hvordan kan total flåtekapasitet tilpasses slik at man samtidlig ivaretar sosiale hensyn i kystområdene, spesielt med tanke på små og mellomstore virksomheter i denne sektoren?

Dersom man skjermer den mindre og lokale flåten med begrenset aksjonsradius mot kondemnering/sammenslåing, kan man i en viss grad opprettholde næringsgrunnlaget i en del mindre lokalsamfunn i kystområdene. Imidlertid vil lønnsomheten til driftsenhetene være avgjørende for hvordan dette håndteres. Hvis lønnsomheten uteblir, er det over og ut for den minste flåten på sikt.

S: Hvordan ville en differensiert ording fungere i praksis?

Dersom man lager klare kriterier og begrunner disse godt, skulle det ikke være noe problem å få det å fungere i praksis. Legitimiteten vil være avgjørende for å få aksept for differensieringen.

S: Hvordan kan ikke-industrialisert fiskeri defineres på bakgrunn av si tilknytning til

kystsamfunnene?

Trolig må man legge til grunn en størrelsesbegrensning på hvor stor fartøy som skal defineres som tilhørende lokal ikke-industrialisert fiskeflåte. Dette må kombineres med tradisjonell driftsform for fartøyet og leveringsmønster for at den skal oppfattes å ha tilknytning til et definert kystsamfunn.

S: Hvilket nivå av retningslinjer og like vilkår bør være krevd på EU nivå?

Mest mulig av retningslinjene bør være gjennomgående for EU-området. Det bør likevel være rom for lokale tilpasninger og skjønn. Sistnevnte for å ta hensyn til de ulike driftsbetingelsene om du er hjemmehørende i Irland eller i indre Middelhav.

Boks 5.2 side 5

S: Hvordan kan langsiktige fiskeriforvaltningsplaner for samlet europeisk fiskeri utvikles innenfor for den fremtidige felles fiskeripolitikken? Bør den fremtidige felles fiskeripolitikken gå bort fra bestandsforvaltningsplaner til fordel for fiskeriforvaltningsplaner?

Med å erstatte kvoter på fartøynivå med fiskedøgn, kan man få et utilsiktet press på de mest lønnsomme artene. Innføring av tillatt bifangst av arter der kvotetaket er nådd for det enkelte fartøy (i kombinasjon med en bifangstavsetning) og utkastforbud vil trolig være det mest rasjonelle. Man trenger nødvendigvis ikke måtte velge mellom bestandsforvaltningsplaner og fiskeriforvaltningsplaner - det mest rasjonelle vil være plan som ivaretar begge behov - hvilket er fullt mulig.

S: Bør man vurdere å reformere den felles fiskeripolitikken i to faser med spesifikke

tiltak for å overholde MSY før 2015, for så og benytte tiltak for å opprettholde

MSY som det øvre utnyttelsesnivået?

Det er vel mer snakk om å lage en type tiltak som ivaretar begge hensyn? Dersom man lager drastiske tiltak for å bygge opp bestandene til MSY-nivå på kort tid, vil man risikere å få en avskalling i den aktuelle flåten i mellomtiden. Resultatet kan være at man sitter med en for liten flåtekapasitet - og feil fordelingsnøkkel - når den aktuelle bestanden er gjenoppbygd.

S: Hvordan kan MSY forpliktelsen implementeres i 'blandet fiskeri' samtidlig med at utkast unngås?

Er beskrevet i svaret på første spørsmål i boksen.

S: Hva burde være hovedforvaltningssystemet for Eus fiskeri og for hvilke fiskeri bør det gjelde? Fangst begrensinger? Forvaltning av fiskeri innsatsen? En kombinasjon av de to? Evt. Andre muligheter?

Det viktigste er at tildelt TAC for den enkelte art overholdes og at ingen fisk kastes u igjen. Fartøykvoter gir trolig den mest forutsigbare planleggingsmuligheten for det enkelte fartøy/ rederi. Det må kombineres med innføring av tillatt bifangst av arter der kvotetaket er nådd for det enkelte fartøy (i kombinasjon med en bifangstavsetning). Dette vil trolig være det mest rasjonelle.

S: Hvilke tiltak bør tar for å videre eliminere utkast i Eus fiskeri? Kan forvaltning gjennom overførbare kvoter bidra med noe her?

Overførbare kvoter (kvotebank) kan løse noe av problemet med overholdelse av tildelte kvoter, men kan også bli en måte å skyve problemet foran seg på. Med en begrensning på hvor stor andel av kvoten som kan overføres fra et år til et annet, kan dette kontrolleres i en viss gra når fartøyet/rederiet vet at de taper det som overstiger denne grensen. Det er likevel bedre at noe fisk ikke blir fanget enn at man får et overfiske - spesielt på allerede overbeskattede arter.

Boks 5.3 side 6

S: Hvordan kan relativ stabilitet utformes for å bidra bedre til målene til den felles fiskeripolitikken? Bør det avskaffes eller hvis ikke; bør det bli mer fleksibelt? Dersom hvis; hvordan? Hvordan kan et slikt alternativ utformes?

Å tilpasse TAC til flåten er direkte katastrofalt/en fallitterklæring. Å sikre den relative stabiliteten gjøres best at TAC av de ulike arter fordeles mellom fiskerinasjonene ut fra historiske rettigheter, og at det enkelte land tildeler sine fartøy disse kvotene. Det bør bli sterke begrensninger på bytte av kvoter over landegrensene dersom den relative stabiliteten skal være reell. Av hensyn til det enkelte lands fiskere og fiskeindustri bør den relative stabiliteten innskjerpes.

S: Bør adgangen til 12 nm sonen (nm zone) reserveres for ikke-industrialisert fiskerifartøyer?

Dersom man velger å gjøre det, er det en av de beste måtene å sikre driftsgrunnlaget for den lokale flåten (kystflåten) og livsgrunnlaget for mange lokale fiskerisamfunn. Det vil også være lettere å få kontroll over gjenoppbyggingen av truede arter dersom man går for denne løsningen.

Boks 5.4 side 6

S: Hvordan kan markedsmekanismer brukes til å oppmuntre utviklingen av fiskeri som er både markedseffektive og bærekraftige?

Innføringen av et lovverk tilsvarende Norges råfisklov ville trolig kunne bøte noe på dette. Å gi Poene fullmakter og ansvar i forhold til en slik lov der differansen mellom hva det koster å ta fisken på land og det som oppnås ved salg til forbruker, fordeles likeverdig mellom de ulike ledd som har bidratt til å gjøre fisken tilgjengelig for forbruker, ville trolig bidra til at det ble levelig for alle ledd i næringen samtidig som det automatisk får inn et kvalitetsmessig aspekt all den tid forbruker vil være villig til å betale for kvalitet. Det vil bidra til økt verdiskaping.

I dag har man en tilbaketrekkingspris som er satt litt ut fra samme tankegang - hva må fisker ha for fisken - uten at den egentlig er noen sikkerhet for pris til fisker.

S: Hvordan kan den felles fiskeripolitikken best mulig støtte sertifisering og merking?

Dersom det etableres et sett med felles standarder for hva som er kriteriene for at fisken skal være bærekraftig høstet og av riktig kvalitet, kan det innføres en felles CE-merking av fisk som tilfredsstiller disse kravene. MSC-merking er nødvendigvis ikke det korrekte merket overfor forbruker over tid.

S: Hvordan kan sporbarhet og "gjennomsiktighet" støttes på best mulig måte i produksjonskjeden?

Der fisk (hel eller i stykker) omsettes direkte til konsument, kan enkel informasjon på emballasjen dekke behovet for sporbarhet. Men der fisk er en av flere ingredienser i et produkt eller fisk fra flere partier går inn i en større produksjon av et produkt, blir det verre. Enten kan man velge å holde hver "batch" for seg selv og merke den med opprinnelse etc., eller man kan bruke informasjon fra de ulike "batchene" på samme måte. Dette forutsettes å være informasjon som følger produktet helt fram til forbruker.

S: Hvordan kan EU fremme/utheve fiskeriprodukter fra bærekraftig forvaltet fiskeri og med det forsikre like konkurransevilkår for alle?

CE-merking som nevnt foran der kriteriene er allment kjent for forbrukeren.

S: Hvordan kan Poene forbedres slik at de matcher produksjon med markedsbehovene?

Gjennom markedsføring og kvalitetssikring skape nye markeder. LUKSUSPROBLEM: Markedet vil ha mer enn det som kan tilbys.

S: Hvilke nye markedsbaserte politiske instrumenter kan gjennomføres via Poene? Hvordan kan fiskerne forbedre sin posisjon men tanke på forarbeid og distribusjon?

Innføring av foran nevnte CE-merking og gjennomgående kvalitetsarbeid som kan dokumenteres overfor forbrukeren.

S: Hvilken rolle spiller handelspolitikken i balansen mellom produsenter, forbrukere og våre forbindelser med eksportnasjoner?

Saklig produktinformasjon med opprinnelsesland, fangstmetode etc. som er lett synlig på all emballasje av produktet - inklusive produkt-/prisetiketter.

Boks 5.5 side 7

S: På hvilke områder har fiskerinæringen et nært samarbeid med andre sektorer?

Hvor er det spesielt påkrevd med integrasjon i IMP (integrated maritime policy)?

Først og fremst gjennom en etablering av godkjente fiskerihavner som har terminaler/ kjølelager/omlastingsområde etc. som er godkjente for handling av fisk og fiskeprodukter.

S: Hvordan kan den fremtidige felles fiskeripolitikken bidra til at fiskeri (både fartøyer og akvakultur) vil ha tilgang til havområder, med en integrert fysisk planlegging?

Innføring av kystsoneplanlegging som ivaretar de ulike interessene på en måte som ikke påfører tradisjonell fiskerinæring ulemper. Kystsoneplanene må bli juridisk bindende for alle parter. Planene kan rulleres etter behov.

S: Hvordan kan den fremtidige felles fiskeripolitikken forsikre sammenheng med Maritime Strategy Framework Directive og implementeringen av dette?

Samme svar som på forrige spørsmål.

S: Hvordan kan den fremtidige felles fiskeripolitikken tilpasses til klimaendringer og forsikre at fiskeriet ikke undergraver det marine økosystemets motstandsdyktighet?

Nok en gang: Innføring av den foran omtalte CE-merkingen på all fisk som landes. I tillegg kan man legge inn de hensyn man måtte føle for når kriteriene fastsettes, bl.a. slikte som ivaretar miljøhensyn.

Boks 5.6 side 7

S: Hvordan kan et grunnlag etableres for å oppnå/frembringe vitenskapelig forskning av høy kvalitet innenfor fiskeri i fremtiden, inkludert i regioner hvor det per dags dato mangler? Hvordan kan vi på best mulig måte forsikre at forskningsprogrammer er koordinert innenfor EU? Hvordan kan vi forsikre at de nødvendige ressurser er tilgjengelige og at det utdannes nye unge forskere på dette området?

Etablering av et eget Havforskningsinstitutt med lokale nasjonale avdelinger med nasjonalt ansvar for ressurskartlegging og miljøovervåking. Ressurspersoner fra etablerte marine forskningsmiljø kan være aktuelle å hente inn for å etablere et slikt institutt. Instituttet kan også bli pålagt å ha et gitt antall studenter for å rekruttere nye forskere til miljøet.

S: Hvordan kna de tilgjengelige ressurser sikres og utnyttes på best mulig måte, for å gi relevante og riktige anbefalinger?

Samme svar som på forrige spørsmål.

S: Hvordan kan vi fremme aktiv deltakelse av aktører når det kommer til forskningsprosjekter, og "flette inn" aktørenes kunnskap i forskningsbasert rådgivning?

Etablering av mindre forskningsgrupper under det nye Havforskningsinstituttet med definerte oppgaver. Rapporter fra disse inkorporeres i HIs grunnlag for den rådgiving de yter til Eus forvaltningsapparat.

Boks 5.7 side 8

S: Hva bør prioriteres høyest i den fremtidige offentlige finansielle støtten og hvorfor? Hvilke endringer vil sektoren ikke klare og er derfor avhengig av offentlig støtte?

Tilskudd til reell nedbygging av overkapasitet i flåteleddet.

S: Hvordan kan man endre fokuset til Eus finansielle ressurser slik at innovasjon og tilpassning til ny politikk og omstendigheter fremmes? Fins det nye politikkområder som krever (økonomisk) støtte? Burde offentlig støtte rettes mot spesifikke ting som for eksempel elimineringen av utkast av fisk?

Med et fungerende regelverk (og kontroll av etterlevelse av dette) skulle det ikke være bruk for særlig mye økonomisk støtte med unntak av foran nevnte "kondemneringstilskudd" for å kjøpe ut overkapasitet. Ellers kan det tenkes å gi støtte til å ta i bruk ny teknologi som bedrer lønnsomheten uten at det fører til økt kapasitet. Herunder kan det dreie seg om fartøyutforming for å bedre mannskapenes boforhold og evne til å ta vare på og bevare kvalitet på råstoff og tilsvarende utstyr om bord.

S: Hvordan kan synergi og sammenheng mellom mulige støtteordninger innenfor den felles fiskeripolitikken og andre EU- og nasjonale støtteordninger sikres?

Harmonisering av regelverket ut fra en felles overordnet målsetting, og se bruken av det i sammenheng.

S: Hvordan kan det oppnås synergi mellom pilarene i en fremtidig felles fiskeripolitikk? Bør offentlig støtte reserveres de medlemsland som når de politiske målene?

Offentlig støtte må settes inn der det vil ha effekt for å oppnå de felles politiske målene.

S: Hvordan kan Eus økonomiske ressurser utvikles slik at de tilbyr den fleksibiliteten som trengs for å handle hurtig dersom en krise oppstår?

Etablering av beredskapsfond med predefinert bruksområde. Aktuelle krisetiltak må være forhåndsplanlagt slik at iverksettingstiden er kort. Det krever at det skisseres ulike scenarioer med ulike problemstillinger som skal håndteres.

S: Bør offentlig støtte fungere likt for alle sektorer (industrialisert og ikkeindustrialisert fiskeri)? Bør European Fisheries Fund fortsette å skille mellom convergence og non-convergence regioner?

Neppe. Trolig er behovet for å bygge ned overkapasitet i det industrialiserte fisket størst. Om EFF i fortsetningen bør skille mellom ulike typer regioner, er avhengig av hvilke tiltak som treffes i forhold til CFP og effekten av disse på de ulike regionene.

S:Bør indirekte støtte, som for eksempel tjenester i forbindelse med fiskeriforvaltning (tilgang, forskning og kontroll), tilbys gratis til alle sektorene av industrien i fremtiden?

Ja. Det er en del av den offentlige felles infrastrukturen og betingelsene for næringen.

S: Bør det forekomme en utfasing av permanente fiskerisubsidier, slik at man kun opprettholder, på midlertidig basis, de subsidiene som tar sikte på og utjevne de sosiale konsekvensene av omstruktureringen av sektoren?

Ja, etter hvert som effekten av nedbyggingen av overkapasiteten i flåteleddet begynner å vises. Det bør eventuelt etableres et fond for omstilling/nyetablering av alternative virksomheter/omskolering for de som blir rammet av reduserte sysselsettingsmuligheter som følge av kapasitetsnedbyggingen.

Boks 5.8 side 9

S: Hovedmålet til den felles fiskeripolitikken er å fremme ansvarlig og bærekraftig fiskeri. Fins det noen grunn til at den eksterne dimensjonen av den felles fiskeripolitikken bør styres av noe annet mål?

NEI

S: Hvordan kan EU styrke sin rolle på det internasjonale plan for å bedre fremme en global forvaltning av havet og spesielt fiskeri?

Initiere og inngå internasjonalt forpliktende avtaler.

S: Hvordan kan EU samarbeide med sine partnere for å gjøre RFMO (Regional Fisheries Management Organisations) mer effektiv?

Stille forskningskompetanse og -resultater til felles disposisjon. La seg forplikte av felles avtaler.

S: Bør fiskere måtte betale for retten til å fiske i på åpent hav under forvaltning av RFMO (motsatt av det nåværende prinsippet i internasjonale farvann)?

Nei.

S: Hvordan kan mål som å fremme investering (opprettelse av joint ventures, overføring av know-how og teknologi, investering og kapasitetsstyring), opprettelse av jobber (om bord på fartøyer, i havner) eller oppmuntring til god forvaltning av havene bli etterfulgt innenfor rammeverket for den fremtidige internasjonale avtalen om fiskeri?

Etablering av gjensidig forpliktende avtaler og omforent kontroll og sanksjonssystem som forplikter alle likt.

S: Er FPA (fiskeripartnerskapsavtalene) den beste måten /instrumentet for å oppnå bærekraftig forvaltning utover Eus farvann, eller bør de erstattes av andre former for samarbeid? Bør man utforske regionale perspektiver og enten erstatte eller supplere et strømlineformet bilateralt perspektiv?

Det regionale perspektivet bør tillegges vesentlig vekt siden forholdene og driftsbetingelsene kan variere svært mye fra region til region.

S: Hvordan kan man gjøre vitenskapelig forskning for og vurdere/evaluere bærekraftigheten av fiskebestandene samt kontroll av fiskeriaktiviteten mer effektivt og gjennomskuelig?

Alle disse forholdene må underlegges åpne systemer med innsyn for alle som vil.

S: Hvordan kan man sikre bedre samarbeid og etterfølgelse av nytt regelverk i utviklingsland?

Lokale myndigheter som ivaretar egen befolknings interesser, må gis avgjørende myndighet til å bestemme premissene. Det må hele tiden vektlegges hva som gagner de lokale kyst- og fiskerisamfunnene.

S: Bør EU aktører dekke alle kostnader av deres fiskeri i tredje lands farvann eller bør EU budsjettet fortsatt yte delvis støtte til slike kostnader?

Det må unngås at tredjeland (særlig u-land) gjøres avhengig av økonomiske bidrag fra EU. Det må sikres at de settes i stand til egen verdiskaping som tilfaller de fiskerisamfunn som er nærmest til å utnytte de lokale fiskeressursene. På den måten kan de forbli selvstendige aktører med mulighet for nasjonal og regional utvikling.

S: Hvordan kan man bidra til å øke utviklingslands fiskeriforvaltningensevner, for eksempel gjennom målrettet bistand?

Gjennom å gi aktører fra u-landenes fiskeriforvaltning opplæring/hospitering i kompetente forvaltningsmiljø samt å tilby dem fagopplæring (eks.: Norges Fiskerihøgskole).

S: Bør integrasjonen av Europeiske fiskeriflåter og tredje lands interesser være et mål for den eksterne dimensjonen av den felles fiskeripolitikken, spesielt med tanke på og støtte utviklingen av partnerlandet(ene)?

Nei. Men det bør gis bistand til å dyktiggjøre aktører fra tredjelandene til å håndtere egen fiskeripolitikk og egne fiskeressurser til beste for landet. Det må sikres at lokal fiskeflåte er i forhold til nasjonale fiskerressurser både m.h.p. bestandsstørrelse, geografisk utbredelse og tilgjengelighet.

S: Hvordan kan synergien mellom de forskjellige formene for støtte, de forskjellige partene innenfor fiskerisektoren og utviklingsstrategier for kystsamfunnene forsterkes?

Størst mulig nasjonal råderett som ivaretar lokale behov.

S: Bør akvakultur inkluderes i fremtidige partnerskapsavtaler?

Neppe. Akvakultur vil over tid ikke kunne drives bærekraftig uten at man bruker fiskemel og marine oljer (som kunne vært brukt "direkte" til menneskeføde) til fiskefor.

S: Hvordan kan ikke-industrialisert fiskeris potensial, i tredje land, forbedres med tanke på bærekraftighet, økologiske og sosiale fordeler?

Må ta utgangspunkt i lokale forhold og lokale ressurser og bistå til at flest mulig i fiskerisamfunnene kan dra nytte av disse.

Boks 5.9 side 10

S: Hvilken rolle bør akvakultur ha i den fremtidige felles fiskeripolitikken: bør det integreres som en grunnleggende pilar i den felles forskeripolitikken, med spesifikke mål og instrumenter eller bør det overlates til medlemslandene slik at de kan utvikle nasjonale strategier? Hvilke instrumenter er nødvendige for å integrere akvakultur i den felles fiskeripolitikken?