Utslipp skal halveres

Klimakur 2030

Nærings- og fagorganisasjoner har i liten grad vært involvert i arbeidet med Klimakur 2030. Det kan ha påvirket treffsikkerheten og realismen i ulike beskrevne tiltak, skriver Fiskarlaget i sitt høringssvar knyttet til ambisjoner om halvering av klimagassutslipp innen 2030.

Hensynet til klima er noe fiskerinæringen tar på høyeste alvor. I høringen av «Klimakur 2030 – Tiltak og virkemidler» sier Norges Fiskarlag derfor at vi i utgangspunktet støtter målsettingen om å redusere klimagassutslippene.

Vi påpeker samtidig at dette vil bli krevende, og mener arbeidet må bygge på kostnadseffektive tiltak som er utformet i samarbeid med næringen.

Fisk og sjømat gir generelt svært lave CO2-utslipp sammenliknet med annen matproduksjon. Norske fiskerier har eksport til nær 150 land med klimavennlig sjømat. Kommende tiltak må derfor i minst mulig grad føre til et høyere kostnads- og prisnivå, slik at konsumentene velger bort sjømat til fordel for mat med høyere klimatrykk.

Klimakur

Klimakur 2030 utreder hva som kan bidra til å nå et mål om 50 % reduksjon i utslipp av klimagasser innen 10 år i såkalt «ikke-kvotepliktig sektor», som også omfatter fiskerinæringen.

Rapporten gir ikke anbefalinger om tiltak og virkemidler, men presenterer et kunnskapsgrunnlag for videre arbeid med å redusere utslipp av klimagasser. Etter planen skal Statistisk sentralbyrå analysere kostnader ved dette, og rapportere sine funn i løpet av juni 2020.

Vi har ansvar

Fiskarlaget påpeker at energiøkonomisering i fiskeflåten er et «vinn vinn-tiltak» med hensyn til både reduksjon av CO2-utslipp, miljøet for øvrig og økonomien i næringen. 

Utslipp av CO2 fra fiskerisektoren utgjør i dag om lag 2,7 prosent av de samlede norske klimagass-utslippene. Her står fiskeflåten for den største andelen, med utslipp av om lag 0,36 millioner tonn CO2-ekvivalenter (2018). 

I Klimakur 2030 legges det opp til å redusere utslippene av klimagasser fra fiskerinæringen med i underkant av 0,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter de kommende 10 årene. Det vil bli svært krevende og kostbart. Kommende virkemidler må derfor vurderes grundig i forhold til realisme og kostnadseffektivitet. Dette må også omfatte hensynet til sikkerhet, fangsteffektivitet, råstoffkvalitet, økonomi, kystsamfunn og ikke minst en god og bærekraftig forvaltning av bestandene.

Mulige tiltak

I dag bruker norske fiskefartøy nesten utelukkende marin gassolje, en form for dieselolje. Potensialet for overgang til batteridrift i norsk og internasjonal fiskeflåte er begrenset, iallfall på kort og mellomlang sikt. 

Norske fiskere kan bidra til at det bygges eller oppgraderes gode og energieffektive fartøy. Dette krever gode rammebetingelser og et tettere samarbeid med det offentlige virkemiddelapparatet. Myndighetene må samtidig legge til rette for gode og klimavennlige fiskerireguleringer, god infrastruktur, som fiskerihavner og mottak – og bedre rammer for marin forskning.

Vi viser til at energiforbruk og utslipp blant annet kan reduseres gjennom å optimalisere skrogform, lagring av energioverskudd på batterier, øke bruken av miljøvennlige kuldemedier og utvikle lettere og mer energieffektive fiskeredskaper. Å sikre en best mulig utnyttelse av råstoffet, optimal kvalitet og lengst mulig holdbarhet vil redusere matsvinn i den fiskeribaserte verdikjeden. Dette er noe som også vil ha klimaeffekt.

Bedre tilgang til landstrøm vil også bidra til reduserte CO2-utslipp, og som langsiktig tiltak bør forskning og utvikling for alternative energibærere, slik som naturgass, hydrogen og ammoniakk, forsterkes. 

Tiltak må ses i sammenheng

Tiltak i én sektor kan i stor grad påvirke aktivitet og utslipp i andre næringer. Etter vår oppfatning må målsettingen være å oppnå en størst mulig samlet positiv effekt av de klimatiltakene som skal iverksettes. I så fall bør dette også omfatte hensynet til sameksistens på havet. 

Vi konstaterer at prioritering av nye tiltak og næringer, både til havs og langs kysten, ofte fører til at de etablerte fiskeriene blir fortrengt og vanskeliggjort. Det fører igjen til at fiskerne må bruke mer tid og drivstoff for å oppnå samme fangstutbytte som tidligere, noe som øker fiskerinæringens utslipp av CO2 tilsvarende. 

Etter Fiskarlagets oppfatning bør myndighetene, ikke minst når det planlegges for vindkraft til havs, vurdere den totale klimaeffekten av tiltaket, også ut over det avgrensede interne klimaregnskapet. Vindkraftverk til havs kan defineres som infrastruktur for økt petroleumsutvinning.

Ta som eksempel at Hywind Tampen etter planen skal bidra til å utvinne ytterligere 17 millioner fat oljeekvivalenter fra Gullfaks. Vindkraftverket konsesjonsbehandles da etter petroleumsloven, og får tilgang til fordelene ved såkalt «oljeskatt», i tillegg til annen statsstøtte. Den gassen og de utslippene en sparer på norsk sokkel vil etter planen bli eksportert, og vil da i stedet føre til noenlunde tilsvarende utslipp i andre land.

For at satsingen på nye næringer og aktiviteter til havs skal kunne få en god utvikling mener Norges Fiskarlag det nå også må utarbeides en egen dedikert Stortingsmelding om arealbruk og sameksistens på havet. Det er mer enn 20 år siden en slik melding sist ble utarbeidet. De såkalte forvaltningsplanene for norske havområder har vist seg å være lite egnet til å regulere slike forhold.

Les hele vårt høringssvar her: