Vi må stille riktig diagnose

Kronikk i VG

-Alle ser det enorme potensialet i fiskerinæringen, for både kysten og hele Norge. Mange av oss forstår at forutsigbarhet er altavgjørende for å ta det ut. Likevel er usikkerheten i næringen faktisk større enn på lenge. Dette skriver leder Kjell Ingebrigtsen i en kronikk i VG onsdag.

Vi må stille riktig diagnose

Alle ser det enorme potensialet i fiskerinæringen, for både kysten og hele Norge. Mange av oss forstår at forutsigbarhet er altavgjørende for å ta det ut. Likevel er usikkerheten i næringen faktisk større enn på lenge. 

Tall fra Norges sjømatråd viser at oktober i år ble den tredje beste eksportmåneden for norsk sjømat noensinne, med 10,4 milliard kroner. Vi ligger jevnt med den totale eksportverdien i rekordåret 2019. Selv om vi står midt i en pandemi og i en helt ny global situasjon. Det sier alt om kraften som ligger i denne næringen. 

Fiskeri krever forutsigbarhet. Stortinget vedtok kvotemeldingen i mai. Mantraet var langsiktighet og forutsigbarhet. Det er selve nøkkelen til å realisere potensialt i næringen. Ikke bare i total verdiskapning nasjonalt, men også for å skape trygge arbeidsplasser, aktivitet og mest mulig «lys i husan» langs hele norskekysten.

Likevel har det ikke blitt langsiktighet og forutsigbarhet. Finansnæringene holder igjen på finansiering av nye fartøy. Mange i næringen er svært usikre på fremtiden. De utsetter og avventer sågar å investere overskudd fra gode år, til fornying av fartøy, slik fiskerinæringen vanligvis gjør. 

Eksporttallene viser at markedet heldigvis er sulten på norsk fisk og annen sjømat. Det går godt for næringen fortsatt og vi ser at mange vil inn, både som fiskere på sjøen og i industrien på land. 

Klok, langsiktig politikk vil føre til at de lykkes – og at næringen vokser videre. Men debatten preges i for stor grad av påstander om hva som fører til at noen aktører mislykkes. Det er en påstand om at det er for vanskelig å få tak i råstoffet. At det holder tilbake industrien.

Kjernen her, må være å stille riktig diagnose på hvorfor det er slik.  

Vilkårene i næringen er slik at bedrifter på land fritt kan etablere seg. På fiskerisiden er det en ønsket avgrensning om tilgangen til kvoter allerede. Dette er med bakgrunn i endringen som skjedde fra 2005. Da ble ordningen med statsstøtte til fiskerinæringen avsluttet og fiskerne fikk selv ansvaret for å tilpasse næringen etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

Fiskerne har tatt kostnadene med å tilpasse flåten til ressursene. Nye aktører i fiskeflåten må konkurrere om den samme fisken som de som alt er i næringen fordi mesteparten av kvotene er rettighetsbasert. I tillegg finnes en «åpen gruppe» som gjør at det er mulig å komme inn som ny, men også der må man holde seg innenfor en totalkvote som både hindrer overfiske og overetablering.

Nå ber næringa om politiske avklaringer, på varighet på kvoter, båtstørrelser og andre rammefaktorer som gjør at vi kan både opprettholde og utvikle norsk fiskeri og hele sjømatnæringen inn i fremtiden. 

I den forbindelse har vi også bedt Erna Solberg bidra til en god frihandelsavtale både med EU og Storbritannia. Europa er vårt største og nærmeste marked og de vil ha norsk fisk.

Dagens høye tollmurer reduserer vår mulighet til økt sysselsetting i sjømatnæringen, ved at vi i mindre grad kan bearbeide fiskeprodukter for eksport her hjemme. 

Vi vil utvikle oss – enda mer. Norsk fiskerinæring er bærekraftig og har evighetens perspektiv. Hvor godt vi lykkes i å nå målene som både næringen og politikerne har felles, nemlig økt verdiskaping og sysselsetting, avhenger av at politikerne bidrar med raske avklaringer på viktige rammebetingelser for næringen.

Hvis politikerne gjør sin jobb, skal vi gjøre vår.  Det er fantastisk å være en del av en næring som går så det griner. Hvis de riktige grepene tas nå, så vil det vare – i evigheten!